Tilbakeblikk

Fredag er det nøyaktig ett år siden lynet slo ned fra klar himmel i mitt liv. Det hadde ikke vært noen påviselige forvarsler da jeg befant meg på badet denne torsdagskvelden og plutselig kjente at noe brast på innsiden av hodet. Verden snurret rundt som en løpsk karusell og jeg falt brått og hardt ned på gulvet uten mulighet til å ta av for fallet.

Sekundene etterpå kom en smerte så intens at selv en som har født barn ikke finner ord for det. Jeg visste med hver fiber i kroppen at noe var livstruende galt der jeg befant meg sammenkrøpet på gulvet. At smertene kom av noe mer enn slaget ved å falle. Alene i huset som vanlig ved sengetid. Et glimt av bevissthet, som var i ferd med å svinne hen, minnet meg på at telefonen lå til lading rett utenfor den lukkede døren. Et sted den bare unntaksvis befinner seg da den normalt lades ved tilkobling til Mac´en i et annet rom. Men, denne kvelden lå den altså der.

Jeg måtte klare å komme opp minst i knestående for å få opp døra og gripe telefonen. Jeg aner ikke hvordan, men etter en stund lå jeg da der med overkroppen over dørterskelen og telefonen i hånda. Glimtet av bevissthet varte lenge nok til å taste 113 og formidle at jeg trengte hjelp. Så ble det svart og de fant meg der med halve kroppen på badet og resten over en dørterskel.

Universet leverer

Etter dette har jeg små erindringssekvenser av å snakke med hjelperne som kom raskt til stedet, samt av å befinne meg i ambulanser som kjører svinaktig fort. Det ble visst 3 turer. Den første til legevakten på Ski, den neste til A-hus på Lørenskog og den tredje til Rikshospitalet. Å få oppleve å kjøre svinfort med bil var noe den yngre og fartsglade utgaven av meg drømte om. Hun som elsket å kjøre biler med relativt uskyldig utseende og mange hestekrefter skjult under panseret, men tross alt var litt for flink pike til å ta helt av.

Så, jeg sier deg bare – vær forsiktig med dine “bestillinger” til universet – det har en lei tendens til å levere!

Oppvåkning

Det jeg husker med en klarhet større enn det meste, er øyeblikket da jeg slo øynene opp dagen etterpå. Synet, luktene og lydene av sykehus og pleiere som ilte mot meg i samme stund. Og fremfor alt – min kjære, gode og vakre sønn som sitter ved siden av sykehussenga med et smil og et kroppsspråk som sa tusen ganger mer enn ord. Energivibrasjonene av lettelse og kjærlighet trenger langt inn i hjerterøttene og fyller hele min eksistens.

Verden stopper opp igjen og jeg fylles av en dyp viten om at det er dette det hele handler om. Noe jeg i og for seg også har bedt universet om svar på og fikk levert gjennom en livstruende hjerneblødning. I allefall ett svar, eller nivå av svar. Det sier jeg fordi jeg så langt i livet har erfart at alle svar utdypes, foldes eller vikles ut i stadig nye mønstre og rekkevidder. Det er derfor vi møter enkelte “temaer” på nytt og å nytt selv når vi tror vi har lagt noe bak oss. Vi gjør egentlig aldri det siden alt er bygge-steiner for det ståstedet vi til enhver tid har.

Svaret jeg fikk denne gangen var at livet handler virkelig om kjærlighet i alle dens former. At livets essens er kjærlighet. At alt det andre – være seg karrierer og materiell velstand eller mangel på samme, det vi kaller suksess og fiaskoer, fremgang og tilbakeslag, medgang og motgang  – “bare” har en sekundær rolle. Jeg skriver “bare” i gåseøyne fordi det så langt fra er uten betydning, men mulige veier til forståelse og klarhet, samt kanaler å rette livssutfoldelsen gjennom.

I dagene som fulgte kom det varme, omtenksomhet, vennlighet og kjærlighet til meg fra alle kanter. Fra familie, venner, kunder, kollegaer og bekjente. Personalet på Rikshospitalet var også enestående. Og jeg klarte for en gangs skyld å ta i mot og derved erfare at den evnen ikke har så rent lite å si for hva vi reelt opplever at vi får.

Å feste ny forståelse til levd liv

Vi hører fra tid til annen om mennesker som snur livet opp-ned etter skjelsettende eller dramatiske opplevelser som skaper ny eller dypere forståelse og klarhet. Dette stemmer nok for noen, men selv om det jeg har skrevet til nå skulle peke i den retning, ble det ikke helt slik for meg.

Jeg vil stoppe opp litt ved dette. For jeg har et inderlig ønske om at både du, jeg og andre passer på at vi ikke legger slike forventninger på mennesker som går gjennom noe tungt eller vanskelig. At de skal komme ut i andre enden – helst så raskt som mulig – på en måte som vi definerer som et nytt og bedre menneske. At de skal være takknemlige for hva det nå enn er som de fortsatt har. Livet folder seg ut på ulike måter for oss alle og det er ikke noen av oss gitt å fortelle andre hvordan det bør være for dem.

For noen av oss tar det tid å feste nye forståelser til levd liv og jeg har nok bare såvidt begynt. Kjærlighet og livets mening er så store uttrykk at jeg tar de sjelden i bruk.

Mine godt etablerte måter å være i verden på, meldte seg raskt nok på banen etterhvert som jeg skulle finne plass i en ny hverdag. Gamle mønstere gir ikke så lett opp kampen om fortsatt råderett. For en periode kan de til og med bli enda mer fremtredende enn før der de prøver å ta krampetak. Men, kanskje derfor blir det lettere å gjennomskue dem også? Slik vi også ser det i brytningstider i samfunnet når det veletablerte går ut i stadig mer ekstreme manifestasjoner og således faktisk indirekte skynder på fremveksten av det nye.

Det har vært mange tanker å tenke, mange følelser å kjenne på og gode samtaler å ha. Om eksistensielle spørsmål som forholdet mellom de ytre og indre landskap. Det store og det lille i livet. En famling etter hvordan den praktiske, jordnære manifestasjonen av en dyptgående ny forståelse ser ut. En dans med livets mangfoldige fasetter.

Å romme sitt eget liv

Så er det først nå når jeg skal legges under kniven på nytt at bitene i puslespillet mitt ramler på plass for denne gang.

Det var selvfølgelig ikke på nevrokirurgens overvåkningsstue at jeg første gang tenkte tanken om at kjærlighet er livets essens. Det hadde jeg blant annet lest om, reflektert over, skapt meg en overbevisning eller tro om og hatt stundevise opplevelser av. Ikke minst i nærvær av nevnte sønn og barnebarn. Slik som jeg også har hatt mangfoldige kuldegysninger av hva mennesker kan gjøre mot hverandre og andre levende skapninger, selv blitt avvist, opplevd å ikke bli møtt eller bli forlatt og stå alene. Strevd med å være “et-eller-annet” nok og for å høre til.

Var det noe av det som ikke var en forutsetning for den dypere klarheten? Jeg tror ikke det.

Men, det er et stykke fra å erkjenne, erfare og ha kunnskap til å vite at noe er sant med hver celle i kroppen. Akkurat det fordyper og befester en annen forståelse som har vært med meg på noen plan en stund nå. Hverken jeg eller andre kan gi deg viten på dette nivået. Det blir ikke sant i dypet av deg at kjærlighet er livets essens av at noen som helst sier at det er det. Det kan til og med hende at det slett ikke er sant for deg.

Det er her det blir så verdifullt å lære seg å ta i mot det som banker på ens egen livsdør. Vi har, som jeg sa, ulike veier å gå, forskjellige sannheter og dybder av sannheter å oppdage, våre helt unike måter å blomstre på. Vi finner det bare ved å favne oss selv og våre egne liv.

Vekst

Vi behøver ikke tro på ideen om at vi ikke er gode nok som vi er. Vi trenger ikke streve etter å vokse som mennesker. En pussig ting å si for et menneske som lever av å tilby hjelp til selvutvikling, tenker du kanskje?

Men, nei – i den grad jeg bruker begrepet selvutvikling så skriver jeg det slik: selv-ut-vikling. Hva mer er – jeg lærte den nyanseringen i språket av en av mine kunder. Det er et godt begrep, men jeg foretrekker å snakke om utfoldelse. Livskraften strømmer gjennom oss alle helt av seg selv og vi vokser helt av oss selv når vi lar den strømme så fritt som mulig.

I den grad vi har noen jobb å gjøre, og mange av oss har nok det, så er det å lære hvordan vi skal spille på lag med den. La være å stå i veien for oss selv, lene oss mot livet, møte opp og ta i mot invitasjonene som ligger i alle hendelser. Ytre som indre. Både de vi stempler som gode og de vi stempler som dårlige. Folde oss ut – innenfra i møte med mulighetene som ligger åpne foran oss.

en "late bloomer" 26.9.14
en “late bloomer” 26.9.14

Du ville vel aldri finne på å gå ut til roseknoppen og si den må få opp farta og bli til en fullvoksen rose? Ville du gi den kjeft for at kronbladene viser seg å være gule, og ikke røde slik som du trodde? Viser du ikke tålmodighet og gir den litt ekstra stell hvis kulde og uvær gjør at den blomstrer sent?

Det er gjerne egne og andres oppfatninger av hvordan vi bør og skal være som gjør at vi sier vi vil vokse. Vi mennesker trenger nok oppskrifter, regler og normer for sameksistens. På sitt beste er dette uttrykk for dyp livsvisdom og hjelper den enkelte av oss dit gjennom vår egen livsprosess. På sitt verste er de gittere eller til og med utdaterte retningsvisere som tar oss inn i blindgater for kortere eller lengre tid. Det gjør vondt, men kan likevel være en viktig del av reisen. Noen får utdelt “kort” av omgivelsene som er umulig å spille med uten hjelp fra andre, jeg glemmer aldri det. Ekte hjelp – ikke ytterligere kilo med tungvekt i bagasjen av mennesker som ikke kan bære seg selv.

Vår svøpe og vår mulighet ligger i at vi går på to ben og kan tenke, føle, sanse, erfare og bevege oss selv slik at vi samskaper med livets kraft.

Neste skritt – tillit

I morgen kveld legger jeg meg for å sove nok en gang i en sykehusseng på Rikshospitalet. En eller gang på mandag skal hjernekirurgene få innpass i mitt hode. I forbindelse med blødningen for et år siden ble det oppdaget ytterligere to utposninger eller såkalte aneurismer. Jeg velger å følge kirurgenes råd om å “klipse” de kontrollert. Selv om det innebærer risker, så anser de den som mindre enn hva eventuelle nye blødninger ville bety.

Rent generelt så kan du regne meg som en person med en god porsjon skepsis til store deler av den tradisjonelle skolemedisin. Men, jeg har også dyp respekt og takknemlighet for de livreddende mirakler den kan utrette. Min tillit til nevrokirurgene, sykepleierene og staben på Rikshospitalet er stor. Det var ingen selvfølge at jeg skulle komme så heldig fra hjerneblødningen som jeg gjorde og de utretter lignende mirakler hver dag.

Klart jeg kjenner på frykt, men den drar meg ikke med seg. Jeg hviler i en tillit til at livskraften står meg bi enda en gang. Jeg vet at jeg våkner opp i en verden hvor mangt og mye har kommet inn i en blindgate, men også der mange er i ferd med å våkne til dyp respekt og ærefrykt for livet. Alt liv. Selv det ufattelig store universet ikke bare leverer, men lever også. En verden hvor vi plutselig snakker åpent om vår utilstrekkelighet og begynner å gå hånd-i-hånd vekk fra kreftene som ser seg tjent med å holde oss der.

Send meg en gjerne en varm tanke eller to på mandag hvis du har tid og lyst, så “hører” du nok fra meg igjen om ikke så lenge. Vit at det blir satt stor pris på!