Verdenssorg

Visste du at det finnes en sorg som er større enn det du kan tilskrive ditt eget personlige liv? Kanskje du har følt den. Kanskje den vaker under din bevisste oppmerksomhet og presenterer seg som en litt uforståelig uro, frykt, irritasjon eller nedstemthet. Kanskje du merker stikkene av engstelse for hva slags verden dine barn og barnebarn kommer til å leve i.

Eller kanskje den ikke er relevant for deg. Uansett har jeg forstått at jeg ikke er alene om å ha kjent på den store sorgen over all lidelse og nød i denne verden til tross for at den ikke snakkes om i det offentlige rom. Lidelse og nød hos mennesker og dyr, planter, hav, skog, vann, luft og fjell. En dyp fortvilelse over hva vi mennesker er i stand til å gjøre av skade på hverandre og alt som lever.

Den kom til meg i en tid da forsvarsverket, delvis med vilje, lå nede. Jeg hadde mine egne bekymringer om fremtiden i mitt eget lille, store liv. Jeg var i tåkeland som nevnt i forrige blogg (Overgang). 

Men denne gråten jeg sikter til nå kunne komme som kastet på meg da jeg så bilder av små kalver revet fra mammaene sine og plassert i bur på rekke og rad. Når det berømte bildet av 3 år gamle Alan skylt i land på en tyrkisk strand dukket opp over alt. Frodig regnskog forvandlet til giftig, grå og svart ødeland. Naturkatastrofer som følge av global oppvarming. Det var så mye forskjellig. Noe tett på, noe langt vekk og mangt i mellom.

Denne verdenssorgen gjør uendelig vondt. Jeg valgte å ikke skyve den bort selv om jeg nok ikke klarte (eller klarer) å stå i den hver gang den presenterte seg. Tungt og trist, tenker du kanskje? Ja, det var det. Men det var også bevegelse. Pulserende, levende og ekte, sant og rått. På det viset mye mer fruktbart enn den tunge grå og lammende tåken som ledsager vedvarende benektelse eller fortrengning. Jeg skriver vedvarende fordi vi må nok alle i blant ty til en eller annen form for beskyttelse for å fungere i hverdagen og den verden vi tross alt lever i. Men det er slik med dette som med enhver form for langvarig stress, angst og depresjon. Det kan sette seg i kroppen som ulike sykdommer.

Jeg visste det ikke når denne sorgen var som villest, men i diagnose-glade land finnes det blant annet en diagnose som heter økoangst. I henhold til økonomen og psykologen Per Espen Stoknes i boken “Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming” har psykologer funnet en lang liste med mentale helseproblemer hos mange forskjellige befolkningsgrupper i forbindelse med klimaendringene. Uten å nedvurdere disse tilstandenes utfordringer er jeg enig med Stoknes i at det er fullt mulig og kanskje ønskelig å se på de som adekvate og riktige.

Den andre siden

For meg innebar det at mine turer i skog og mark og stunder på stranden ble enda mer intense og livgivende. Jeg kunne føle i hele meg hvilket mirakel vår natur er og at jeg var en del av den. Båndene til menneskene mine ble dypere og mer inderlige. Å se noen tomater eller blomster gro frem ble gledesfullt på en måte jeg ikke hadde hatt kontakt med tidligere selv om jeg alltid har likt det.

Ut fra alt dette vokste det frem en visshet om at jeg skulle bruke det meste av den arbeidskapasitet jeg måtte ha igjen på arbeid for å bidra til økologisk balanse, respekt og rettferdighet for alt liv, samt noe som kan fremme menneskers mulighet til verdige liv. Det kjentes riktig i hele mitt vesen og væren. Jeg ville også, skritt for skritt, tilpasse min egen livsform til å bli mest mulig samstemt med mine overbevisninger.

I denne fasen fikk jeg også øynene opp for hvor mange mennesker som på utallige forskjellige måter prøver å gjøre sitt. I måten de driver forretning på, medlemskap og/eller engasjementer i frivillige organisasjoner, endringsarbeid i etablerte virksomheter, livsstil, hjelpearbeid, politikk, forskning, personlig bevissthetsutvikling (som lenge har vært og vil forbli et viktig område for meg). Kort sagt – de aller fleste arenaer pågår det innsats for å gjøre verden til et bedre sted. Ikke at jeg var ubevisst og kunnskapsløs om dette tidligere, men det hadde heller ikke vært noe jeg ga så mye oppmerksomhet.

Veien videre

Hva en slik oppvåkning kaller oss til er individuelt. Ofte henger det sammen med viktige temaer i våre personlige liv. Der det rusker mest tak i oss. Så lenge jeg kan huske tilbake har maktmisbruk, utnyttelse av andre og urettferdighet opprørt meg. Men det skal ikke fornektes at jeg i lange perioder både har skjøvet det til side og vært ignorant med hensyn til så mange ulike former det kan ta.

Ironisk nok kan mange som meg komme til å bruke mye tid og penger på bøker, kurs og annet som tilbyr oss å finne vår “livsoppgave”. Jeg sier på ingen måte at det nødvendigvis er bortkastet, men poenget er at det kan ligge så tett under nesa vår at vi ikke ser det. Vi vil ikke se eller tro det vi ser. Fordi det kan være upraktisk, skremmende, for lite “spesielt”, for… Det får bli et tema en annen gang.

For meg endte det (for nå) med å søke og få deltidsjobb hos Framtiden i våre hender hvor jeg henter gløden fra organisasjonens formål, dyktige og hyggelige kollegaer, masse læring og interessante arbeidsoppgaver. På privatlivets domene går det sakte, men sikkert fremover med grønnere og mer bevisst livsstil og jeg er til tider aktiv med meningsytringer både her og der.

Poenget er i og for seg ikke hva jeg valgte, men å fortelle en historie om en vei gjennom smerte til forskjell fra flukt fra den i ulike former. Kanskje du har noen refleksjoner eller noe å dele i kommentarfeltet?

Bare en siste, liten melding:

Melding

Ikke så rent sjelden hører jeg fremtredende personer latterliggjøre mennesker som prøver å gjøre sin lille skjerv for f.eks. klimasaken. Jeg har en melding til den som kaller dette naivt eller å leve i en illusjon:

De færreste av oss tror at våre egendyrkede tomater og salatblader skal gjøre oss selvforsynte eller redde verden. Vi gjør det fordi det smaker godt, kjennes riktig og forsterker tilknytningen til alt levende. Det siste kan på sin side være noe av det som skal til for å redde verden!

 

p.s.
For den av leserne som er opptatt av klima og miljø vil jeg anbefale nevnte bok av Per Espen Stoknes som er forsker på grønn vekst og utvikling ved BI. Boken heter “Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming”. Han byr på mye kunnskap om klimasaken, hvilke grunnleggende psykologiske mekanismer som hindrer oss i å handle deretter og foreslår nye strategier for hvordan vi kan snakke om global oppvarming på en måte som skaper positive løsninger og meningsfulle handlinger. Den er interessant, tankevekkende og til tider morsom.